1.Mosebok og språket der

Oversatt fra boka "Should Christians embrace Evolution?" -Kap.2 Alistair Mc Kitterick (2009)

I dette kapitlet vil vi se på hvilke spørsmål det er fornuftig å prøve finne svar på i 1.Mosebok. I den sammenheng vil vi benytte flere innfallsvinkler og se på ulike forfattere, spesielt skal vi se nærmere på et kap. 'Hva med 1.Mosebok?' i Denis Alexanders bok: 'Creation or Evolution: Do we Have to Choose?" -se (17). Det viktigste inntrykket vi får fra 1.Mosebok er at den har å gjøre med begynnelsen. Bokas tittel på hebraisk (bere´sit) er simpelthen det 1.ordet som betyr 'I begynnelsen'. Det var trolig da boka ble oversatt til gresk omkring 3. århundre før Kristus, at en tittel for å avspeile dens hovedinnhold ble gitt, og den tittelen var 'Opprinnelsen/opphavet' (Genesis). Vi ser stadig henvisninger til de første av ulike slag i 1.Mosebok (1 Mos 4v20-22). Vi er i økende grad klar over betydningen av å gjenkjenne verdenssynet i debatter om bibelsk teologi og vitenskap. Vårt verdenssyn former våre forventninger og fortolker våre mest grunnleggende og viktige erfaringer om livet. Det former svar på våre fundamentale spørsmål, slik som 'Hvor kom verden fra?' og 'Hva slags verden er det?' 'Hva er grunnen til lidelse i verden?' og 'hvordan burde jeg leve?' eller 'hva vil skje når jeg dør?'

Vi skal her argumentere for at 1.Mosebok ønsker å gi en autoritativ beretning om verdens skapelse, og forme i leseren et bibelsk verdenssyn ved å gi svar på disse fundamentale spørsmålene. Dette inkluderer at verden ble skapt ved 6 store skapelseshandlinger i sine tidsperioder (yom), at Adam og Eva var ansvarlige for dødens inntreden hos menneskene, at det en gang vil komme en løsning på problemet gjennom kvinnens avkom. Som vi leser boka i dens kontekst, så legger 1.Mosebok grunnlaget for våre mest viktige teologiske begreper, skapelse og forløsning. F.eks. for skikkelig å forstå hvorfor Jesus kom til verden for å dø for våre synder, så kreves beretningen i 1.Mosebok om syndefallet og dets konsekvenser, og den lovede velsignelse av Abraham til alle verdens nasjoner.

Det skulle være innlysende klart at den type svar forfatteren i 1.Mosebok gir til denne type spørsmål, vil være totalt ulikt svarene som gis fra et darwinistisk verdenssyn. F.eks. er i et bibelsk verdenssyn døden en inntrenger i en ellers 'meget god' verden. I darwinistisk tankegang er døden en nødvendig måte å selektere bort mindre velegnede til å overleve, og gi gener videre i en 'skapelses prosess' som resulterer i ankomst av menneskelige vesener. I følge Kevin Kelly spiller døden 'stjernerollen' i tradisjonell seleksjonsteori. (0)

Å lese 1.Mosebok i historisk kontekst

For å få en god bibelsk fortolkning, må en tekst leses i sammenheng. Det er hovedsakelig to kontekst-aspekter som må adresseres for enhver pålitelig studie av den bibelske teksten: Den historiske og den litterære konteksten. Hva er korrekt historisk kontekst for en studie av 1.Mosebok. Svaret du gir, vil i hovedsak bestemme hvilken type intensjoner en tror forfatteren av 1.Mosebok hadde. I mange år var den historiske kontekst i teologisk forskning for 1.Mosebok en sen Babylonsk-kontekst. Den såkalte 'Dokumentar-hypotesen' så 1.Mosebok som et resultat av mange århundrer med ulike tekster, som ble sammenstilt i én fortelling. Det innebar at det presserende teologiske spørsmål forfatteren måtte forholde seg til, var hvordan en skulle forholde seg til Babylonske skapelsesmyter og guder, nå som Jahve tilsynelatende var 'beseiret', siden tempelet var ødelagt i 586 f.Kr. De som promoterer dette synet, har gjerne gjort det på basis av det såkalte konfliktfylte eller duplikate beretninger i 1.Mosebok. Om 1.Mosebok viste tegn på å være en røft sammenstilt samling av konfliktfylte beretninger, så er det knapt et produkt av én overensstemmende tanke, og ville dermed passe bedre i en babylonsk eksil-kontekst. F.eks. peker Denis Alexander på den komplett omvendte rekkefølge i 1.Mos.2 i forhold til 1.Mos.1. ('Creation or Evolution: s.158). Dernest benytter han betydelig tid på lese 1.Mosebok i lys av Babylonske myter og skapelsesberetninger (ibid: s.160-163).

Den åpenbare alternative historiske konteksten, er den som foreslås av bibelsk tradisjon i evangeliene, at det var Moses som var forfatter til de 5 første bøkene i Bibelen, og ville antagelig ha skrevet det i et telt i ørkenen -etter å ha ledet israelittene ut av Egypt. Akademisk støtte for et slikt syn, er at 1.Mosebok innholder detaljer som bare kunne ha kommet fra den tidsperioden. Kenneth Kitchen (1) observerer at mange av detaljene i pakten med patriarkene bare kunne ha kommet fra det 2. årtusen før Kristus. Andre observasjoner går på spesifikk terminologi, om Josef som 'husholder' og 'materialforvalter', og den rette prisen for slaver (1 Mos37v28: Noen kjøpmenn fra Midjan kom forbi, og de trakk Josef opp av brønnen. Så solgte de ham til ismaelittene for tjue sekel sølv; og de tok ham med seg til Egypt).

Å lese 1.Mosebok i en Babylonsk litterær kontekst

Men hva med den vidt utbredte praksis med å lese 1.Mosebok i lys av Babylonske tekster? Det er sant nok mange likheter mellom 1.Mosebok og eldre Mesopotamiske beretninger i form av emnefortellinger. Det er forming av mennesker i Altrabasis, samt en stor flod; det er udødelighetens plante i eposet om Gilgamesh (han mister det til en slange, som dømmer ham til å bli dødelig). I sumeriske kongelister avtok kongenes alder etter en stor flom. Kenneth Kithchen foreslår at slike tradisjoner kan ha blitt medbragt av Abraham, i det han dro vestover fra Ur. Kithchen sluttet at Moses, i lys av sin egyptiske oppdragelse og utdannelse, ville være 'den minst uegnede' til å være sammensetter av 1.Mosebok (2). Mer nylig har Duane Garret argumentert i samme retning (3). Til tross for den reelle muligheten av Moses som forfatter, så leser de fleste kommentarer ennå 1.Mos.1-11 som tilsvar på en sen Babylonsk litterær kontekst. I 1897 publiserte George Smith første publikasjon av Babylonian Genesis (Enuma Elish), den episke historien om hvordan den babylonske guden Marduk beseiret sjøuhyret Tiamat, og så fortsatte å skape verden og menneskeheten. Siden da har den vanlige forutsetningen vært at 1.Mosebok må leses som et tilsvar til denne og andre babylonske tekster-heretter kalt Forutsetning A. Dermed er det ganske vanlig å lese at 1.Mosebok er avledet av denne og avhengig av den. F.eks. i forrige århundre skrev Hermann Gunkel at teksten i 1.Mosebok 1 tvinger oss til å 'søke opprinnelsen til den israelske tradisjon i Babylon', og 'andre bibelske tekster viser veien der Marduk myten ble forandret til 1.Mosebok' (4).

Det er flere foreslåtte avhengigheter mellom 1.Mosebok og Babylonske tekster. 1.Mos. 1 og 2 sies å være lest i lyset av Enuma Elish, der Marduk deler kroppen til saltvannsguddommen Tiamat, og benytter halvparten til å danne himmelen, og så fortsetter å forme mennesket ut fra blodet til general Kingu for å avlaste gudene fra deres plikter (5). Flomberetningen i 1.Mos.6-9 blir derimot lest i lys av slike tekster som Gilgames eposet og Athrasis, der mennesker skal ødelegges fordi de forarger gudene. Andre har foreslått at kananeisk religion er den rette litterære bakgrunn for å lese 1.Mosebok. I J. Days bok 'God's conflict with the Dragon and the Sea: Echoes of a Cananite Myth in the old Testament, argumenterte han at 1.Mosebok kunne leses i lys av mytene funnet i ugarittiske tekster, i konflikten mellom stormguden Baaal mot hav-guden Yam(6).

Det er viktig at vi forstår korrekt relasjon mellom slike tekster, fordi den er med å fastsette leserens forventning for å fortolke 1.Mosebok. Om litterær kontekst til 1.Mosebok er den Babylonske, så ønsker ikke forfatteren av 1.Mosebok primært å fortelle hvordan Gud skapte verden, men heller at leseren skal forstå at det var den jødiske Jahve som gjorde det. Dermed blir det et skifte i fokus fra hva teksten sier, og i stedet på noe som ikke sies. Det er ikke lenger at Gud skapte sola og månen, men at forfatteren av 1.Mosebok degraderer sola og månen fra guddommer til vanlige planeter på himmelen.

Dette skiftet er kraftfullt, fordi det gir inntrykk av å lese de bibelske tekstene korrekt, fordi en leser dem i deres rette historiske kontekst. Det innebærer også at noe som synes som en temmelig harmløs tekst, slik som: 1 Mos1v2a: Jorden var øde og tom, og mørke lå over havdypet, blir en kode for en kosmisk kamp som kan leses ut fra teksten, -så snart de rette forutsetningene er adoptert. I så fall vil kommentatorer lese det som om Gud undertrykket de rebelske elementene til å produsere liv og verden. Dette kommer spesielt til syne i måten termen 'kaos' benyttes på:

Kaos

Språket om mytologisk kamp mellom guder har blitt formet av begrepet 'kaos'. Termen er veletablert i mytologisk språkbruk, ved at den var én av tre pre-eksistente vesener som Hesiod beskrev i 'Theogony'. Den romerske forfatteren Ovid beskriver den tidligste materien slik: 'Ett legeme var naturens ansikt, om den kan kalles et ansikt. Heller en ubehøvlet og gammelmodig masse. En livløs, kompakt masse, form og rammeløs. Av gjærende frø, og korrekt benevnt Kaos'(7). Kaos er vanligvis beskrevet som mer enn bare uorden, heller en motsatt kraft som Gud (eller avguder) må kjempe mot i den hensikt å få fram en god skapelse. F.eks. beskriver Bernard Anderson Tiamat, havguden Enuma Elish, som del av det urkaos i havet, og sammenlikner med 1.Mos.1v2 (8) På lignende vis har Görg forelslått en egyptisk opprinnelse for frasen thûwbh (øde og tom), som bærer i seg betydningen av en truende realitet og selv er en annen representant for ur-kaos (9).

Dette innebærer en spesielt kraftig omlesning av teksten, fordi den omstyrter den vanlige 'skapelse av intet'. Normalt ville det innebære at Gud skaper uten motstand, og uhindret. Med Görg vekker imidlertid frasen temaet 'skapelse ut av konflikt'. {I denne sammenheng er det et poeng at vitenskapen helt fram mot 1950-tallet regnet med et evig univers (Steady State hypotesen). Men da 'Big Bang' hypotesen poengterte at universet hadde en begynnelse, blir det også nødvendig å se etter en opprinnelse utover materie, som universet er bygd opp av-oversetters merknad.}

1. Mosebok som demytologisert tekst

En annen og relatert antagelse, som vi kan kalle forutsetning B, om 1.Mosebok 1, er at den har undergått en prosess med demytologisering. Det er helt klart at 1.Mos. 1 ikke nevner drager eller demoner eksplisitt, og likevel sier forutsetning A at den stammer fra mytologiske tekster. Det innebærer at forfatteren bevisst må ha fjernet slike eksplisitte mytologier. Det argumenteres med at grunnen til at det er slik, er for å gjøre 1.Mosebok til en polemikk, et radikalt tilsvar til og reaksjon mot babylonsk og kanantittisk teologi, for å korrigere eller insistere på Israelittisk teologi i stedet.

Vi skal se på noen få eks. i så måte. I J. Days bok 'God's conflict with the Dragon and the Sea' (6) påsto han at 1.Mos.1v2 var en demytologisert tekst, som opprinnelig ville ha referert til en kosmisk kamp mellom guder. Derfor hevdet forfatteren av 1.Mos. 1, ved å demytologisere denne kampen, at Jahve skapte uhindret. Gunkel hevder tilsvarende at 1.Mos. 1 beholder tilstrekkelige indikatorer som viser at den 'essensielt er en falmet myte', som har mistet mye av sin mytologiske karakter og nesten hele sin polyteistiske natur (4). Det viktige for oss, er å bemerke innvirkningen som denne tilnærmingen har på hvilken måte vi leser språket i 1.Mos. Det fokuserer oppmerksomheten på det som mangler fra teksten og får leseren til å lese 'mellom linjene'. Om en leser den som mytologisk tekst, vil opprinnelig mening bare finnes når den leses i lys av gammel mytologi fra Midt-Østen, mer enn hva teksten i seg selv sier. Skiftet i fokus blir vekk fra hva teksten sier om hvordan Gud skapte, og mot en polemisk påstand om seier over motstridende krefter. {Som eks. på hvordan Gud skapte, kan nevnes 1.Mos2v7, der skapelsen skjer fra design i Guds sinn, til konstruksjon i jord, og livgivende implementasjon ved å blåse livspust i mannens nese -oversetters kommentar.}

Det foreligger to viktige implikasjoner i denne mytiske tilnærmingen for lesing av 1.Mosebok. Det blir fullstendig kompatibelt med og helt nødvendig for en evolusjonær gjenlesning av 1.Mosebok. 1) Det er kompatibelt med en evolusjonær lesning, fordi {neo-darwinistisk } evolusjonsteori krever at livet formes av pre-eksisterende materie, for å få fram levende organismer fra naturen. Det krever at forbløffende kodet kompleksitet skal oppstå ut fra økende uorden (kaos). Om den virkelige, skjulte, teksten i 1.Mosebok dreier seg om Jahve som overvinner Nihils krefter (forutsetning B), så er det helt kompatibelt med teistisk evolusjon. Det innebærer at Gud skaper liv og til sist menneskeheten, gjennom 'naturens krig' slik Darwin beskriver den(10). 2) Det er også nødvendig for en evolusjonær gjenlesning av 1.Mos.1 fordi den tar fokus bort fra kronologi og historie i 1.Mosebok, og erstatter den med en polemikk mot kananittisk og babylonsk teologi. Om 1.Mosebok primært er en polemikk mot gammel mytologi, så er den ikke lenger i konflikt med en teistisk evolusjonær fortolkning. Dette aspektet ses klart i mange og gjentatte forsikringer om at 1.Mosebok ikke er opptatt av sekvens eller kronologi. Vi skal se på disse to forholdene nedenfor.

1.Mosebok uten demytologisering

Til tross for vanlig tendens til å lese 1.Mosebok som utviklet fra Babylonske myter eller epos, så har akademia nå mer avkreftet denne posisjonen. Dersom Moses er akseptert som forfatter (ca. 14 hundre år f.Kr), så gir det ikke mening å lese 1.Mosebok som en polemikk mot Babylonske guddommer, siden Babylon ble til først i 9. århundre f.Kr. Dernest har lingvistiske bevis konkludert med at 1.Mosebok ikke viser noen demytologisering. Angående frasen 'øde og tom', sier David Tsumura at frasen 'thûwbh' ikke har noe å gjøre med urtidig kaos, men at det simpelthen refererer til jorden i en øde og tom tilstand, uten vegetasjon og dyr, så vel som mennesker (11). Claus Westermann summerer status på dette viset: "Det er ikke noe tegn til verken personifisering eller mytologisk hentydning i den bibelske bruk av [thû] .. Kursen for debatten omkring den mytologiske forklaringen til [thûwbh] indikerer klart at argumentet for en mytisk bakgrunn blir svakere og svakere. Diskusjonen kan nå anses lukket (12).

Likedan angående ordet 'havdypet' i 1.Mos.1v2 så konkluderer Tsumura: "Jeg har grundig undersøkt problemet fra et lingvistisk synspunkt, og det er nå klart at det er fonologisk umulig å konkludere at tehôm (hav) ble lånt fra Tiamat."(13). Ouro er enig: "Den hebraiske termen tehôm er ganske enkelt en variant av den vanlige semittiske roten *thm (hav), og det er ingen relasjon mellom beretningen i 1.Mosebok og mytologien i kaoskamp (14). På mer generelt vis skrev K. Kitchen at 'fortidens forsøk på å etablere en bestemt sammenheng mellom 1.Mosebok og Babylonske epos, som Enuma Elish, nå er oppgitt; i innhold, retning, teologi og språkvitenskap. Det er divergens og ingen bevist sammenheng (15).

Alan Millard konkluderer: "..det gjenstår ennå å vise at det har vært lån, selv indirekte. Forskjeller mellom Babylonske og jødiske tradisjoner kan bli funnet i faktiske detaljer om flomberetningen.. Alle som mistenker eller foreslår lån fra hebreerne er tvunget til å innrømme stor-skala revisjon, endring og gjenfortolkning, i et omfang som ikke kan bli underbygd av for noen annen sammenstilling fra det antikke nære Østen, eller i noen andre jødiske skrifter. Det innebærer at synet som hevder at 1.Mosebok primært skal leses fra en babylonsk, historisk kontekst sannsynligvis resulterer i feiltolkninger av forfatterens intensjoner. Likedan om leseren tenker at språket i 1.Mosebok primært reflekterer babylonske og kananittiske tekster, så er de igjen utsatt for å bomme på hensikten med teksten. Et slikt eks. kan vi se i Denis Alexanders benektelse av kronologi i 1.Mosebok 1 og 2.

1.Mosebok og sekvens

Mange forfattere har sett beretningene om skapelsen av menneskeheten i 1.Mosebok 1 og 2 som bevis for flerfoldige kilder, og hovedbeviset for pluraliteten av kilder og hovedbeviset er at det ikke er ment noen logisk eller kronologisk sekvens. Futato skriver: "Det kan være noen kronologiske sekvenser i slike kapitler, men slike kronologier er tilfeldige, forfatterens primære intensjon er å fortelle innholdet tematisk (16). På samme vis hevder Denis Alexander at 'teksten har ingen interesse av å gi oss kronologi, men har helt andre hensikter' (17), og at hensikten i stedet er å lære oss teologi (18). Argumentet sentrerer omkring rekkefølge av skapelse mellom dyr og mennesker. I 1.Mos.1 skapte Gud mennesket til slutt. I 1.Mos.2v19 har vi en setning som av noen bibeloversettelser (NIV) er oversatt: 'Herren Gud hadde formet, ut fra jord, alle dyrene..' Det er i overensstemmelse med kronologien i 1.Mos 1. I andre oversettelser derimot, {slik som i Bibelselskapets oversettelse (DNB-2011): 1 Mos2v19a Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, ..' Da blir rekkefølgen mellom dyr og mennesker reversert, og blir i kronologisk utakt med 1.Mos.1. {Grunnen til at det kan være tvil om hvilken tid av verbet som er benyttet, er at verb ikke bøyes -bl.a. i tid, på hebraisk-oversetters merknad.}

Saken gjelder hvorvidt verbet wayyiser har tiden pluskvamperfektum 'hadde formet' eller imperfektum 'formet', som Alexander betrakter som en mer 'naturlig oversettelse' (19). Men det som gjør at han kaller den naturlig, er ikke selve teksten, men hans formodning at språket i 1.Mosebok ikke kan være kronologisk. Han forestiller seg en antikk rabbi som gir et sviende blikk til enhver som spurte om kronologien i 1.Mos 1 og 2. I stedet konkluderer han at beskjeden i 1.Mos. 1 og 2, er å 'belyse menneskets rolle i å ta vare på jorda' (20). Men forutsetningene til Futato og Alexander har ført dem vill. Først har de oversett lingvistiske elementer som indikerer at tiden pluskvamperfektum skal benyttes i denne settingen. John Collins som bygde på arbeidet til R. Buth og D.W.Baker identifiserte kriterier for når verbformen wayyiqtol (samme form som hovedordet wayyiser) skulle bli oversatt med tiden pluskvamperfektum, og konkluderer med at 1.Mos. 2v19 er et slikt sted (21). Men hovedbeviset for å kreve en oversettelse med pluskvamperfektum- og dermed konsistent kronologi, er tekstens oppbygning, -som Alexander ser ut til å ha oversett.

I verset foran nevnte vers står det: 1 Mos2v18 Da sa Herren Gud: "Det er ikke godt for mannen å være alene. Jeg vil gi ham en hjelper som er hans like." For å bygge opp spenningen i teksten, utsetter beretningen fullførelsen av denne annonseringen, og gjør det ved å påminne leseren at han hadde formet alle dyrene ut fra jorden. Dyrene bringes til Adam for navngiving, og leseren må vente for å se hvem som vil være Adams hjelper. Fortellingen bygger dermed opp spenningen, kjennetegnet ved en ekspertforteller. Og denne spenningen bringes til et klimaks ved erklæringen at ved at ingen passende hjelper var funnet (2v20). Utløsning av spenningen kommer når Gud sender Adam inn i en dyp søvn, og former Eva fra Adams kjøtt. Det er grunnen til pluskvamperfektum-påminnelsen, at Gud hadde formet alle dyrene 'ut av jorden', er å peke på Eva som klimaks i skapelsesprosessen. Det er kun Eva som ikke blir laget av jorda, men ut fra Adams kjøtt og (rib)ben. Og det er grunnen til at Adam synger sin sang om henne -1 Mos2v23: Da sa mannen: "Dette er da ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt. Hun skal kalles kvinne, for av mannen er hun tatt." Og det er grunnen til at de to erklæres å bli forent til ett. I en slik lesning av teksten, er ikke Eva bare en ettertanke, kun til Adams fordel, men heller klimaks av skapelsessekvensen (verden-fisk og fugler-pattedyr-Adam-Eva). Denne skapelses teologien i 1.Mosebok flyter naturlig fra teksten, om pluskvamperfektum sees som oppbygging av spenningen i fortellingen. Skapelsesteologien i 1.Mos 2 avhenger av en konsistent skapelses-kronologi, mellom 1.Mos. 1 og 2. Forfatteren (Alistair Mc Kitterick) forestiller seg heller det bistre uttrykket til nevnte rabbi ville bli rettet mot Alexander for å miste det sentrale budskapet ved teksten, i og med at han benekter en konsistent kronologi mellom 1.Mos 1 og 2.

Språket i 1.Mos. 1

Så hvordan skal vi lese språket i 1.Mosebok? Det trenger knapt sies at det er mange rike teologiske fuger som kunne undersøkes i disse tekstene, og mye kunne gjøres ut av den fortellende stilen og strukturen. Men språket i disse kapitlene som vi har betraktet er ikke mindre enn kronologisk og historisk, og å unngå og/eller fornekte det, er å tape et sentralt aspekt ved forfatterens intensjon. Gerhard Hasel oppsummerer diskusjonen om den historiske dimensjonen slik: "Det er ingen tvil om at tiden og dens fremadskriden fungerer på en meget dyptgående måte i Bibelen. Dette er tydelig fra begynnelsen. 1.Moseboks skapelse er ment å være starten av historien. Historien starter med tid og rom og består av funksjoner i tid og rom. Skapelsesberetningen i 1.Mosebok er del av en historie som inneholder tall og tidssekvenser."(22) Det trenger å klargjøres at dette ikke er noen modernistisk gjenlesning av teksten. {I forhold til en vitenskapelig gjenlesning, kan vi betrakte denne; eller en mer Bibelsk anlagt betraktning her -oversetters tilføyelse}.

 

Kilder benyttet i denne artikkelen:

0. Kevin Kelly, "Out of Control: The New biology of Machines", London: 4.Estate, (1995), s.479-480

1. Kenneth Kitchen, "The Patriarchal age: Myth or history?", BAR 21 (Mars/april 1995)

2. Kenneth Kitchen, "The Old Testament and its Context: 1 From the Origins to the Eve of the Exodus", Theological Students Fellowship Bulletin 59 (1971), s9

3. Garrett, Rethinking Genesis, særlig ss.79-83

4. Hermann Gunkel, "The Influence of Babylonian Mythologi Upon the Biblical Creation Story', in Bernhard Anderson (red), Creation in the Old Testament (Issues in Religion and Theology, vol. 6: London: SPCK, 1984); ss.46-47

5. Stephanie Calley (oversetter og red.), Myths from Mesopotamia: Creation, the Flood, Gilgamesh, and Others (Oxford: Oxford University, 1998), s.253-255; s60-261

6. J. Day, God´s Conflict With the Dragon at the Sea: Echoes of a Cananite Myth in the old Testament (Cambridge: Cambridge university Press, 1985)

7. Ovid, Metamorphoses, oversatt av Sir Samuel Garth, John Dryden et al. (1836)

8. Bernhard W. Anderson, Creation versus Chaos: the Reinterpretation of Mytical Symbolism in the Bible (Eugene: Wimp og Stock, 1987), s.17

9. M. Görg, i G. Johannes Botterweck, Helmer Ringren et al, Theological Dictionary of the Old Testament, Vol. XV (Grand Rapids: Eerdmans, 1986), s.571

10. Charles Darwin, On the Origin of Species (Ware: Wordsworth Editions, 1998 [1859], avslutnings-avsnittet.

11. David T. Tsumura, 'Genesis and Ancient Eastern Stories of Creation and Flood', i Hess og Tsumura (forf) I Studied Inscriptions, s.33

12. C. Westermann, Genesis 1-11: A Commentary, oversatt J.J. Scullion (Minneapolis: Augsburg, 1984), s.103

13. Tsumura, 'Genesis and Ancient Near eastern Stories of Creation and Flood', s.31

14. Roberto Ouro, "The Earht og Genesis 1:2: Abiotic or Chaotic? Part II, Andrews university Seminar Studies 37.1 (1999), ss. 39-53, 45

15. Kitchen, 'The Old Testament in ins Context'.

16. Mark D. Futato, 'Because it has rained: A Study of Gen 2:5-7 With Implications for Gen 2:4-25 og Gen 1:1-2:3; Westminster Theological Journal 60 (1998), ss. 1-21

17. Alexander, Creation or Evolution: Do we Have to Choose?" (Oxford: Monarch Books; 2008), s.165; 18. ibid s. 166; 19. ibid s.164; 20. ibid. s.165

21.. C. John Collins, 'The Wayyiqtol as "Pluperfect": When and Why', Tyndale bulletin 46 (1995); ss.117-140, s. 127 f.

22. Se: http://grisda.org/origins/07053.htm

 

Oversatt og tilpasset .htm-format ved Asbjørn E. Lund