Juletre4. søndag i Advent: Gledens adventssøndag

Forord: Her handler det om et møte mellom døperen og Jesus, og døperens vitnesbyrd om Jesus, som tema for 4.søndag i Advent -denne gang dreier det seg om fra tiden før døperen ble født.

Til dagen og tekstene: Da er vi kommet til den siste søndag i adventstiden. Fokuset rettes nå mot det varslede barnet som skulle komme -lenke, og den påfølgende gleden det vekker. Søndagen bærer dermed navnet Gledens adventssøndag. Lukas forteller om de hverdagslige kårene og menneskene Jesus ble født i blant, de store nevnes bare som forsøk på tidfesting. Kontrasten til underet og Guds Sønns komme til jorda, blir dermed større -noe som virker undring og tilbedelse.

profeten MikaDagens tekster: Mika 5v1-4a: Profeten Mika regnes som en disippel av profeten Jesaja. Skriftene deres har noen parallelle trekk og berøringspunkter, som i denne teksten. Første del av Mika-boka besto av domskapitler (kap 1 og3), mens i slutten av boka her, ser profeten framover -forbi folkets ulydighet og til den generasjonen Messias skulle komme. Allerede før Jesu tid ble denne teksten sett som en slik profeti. Vi husker de skriftlærdes svar da Herodes spurte hvor Messias skulle fødes. Det er ikke noe vanlig barn som skal komme, men en som er fra evighet. Det ligger en 'natt' framfor folket da Gud lar dem gå sine egne veier, inntil 'hun som skal føde har født'. Messias skal framstå som en som gjeter folket i Herrens kraft, og med autoritet fra Gud selv. Hans makt skal nå ut over hele jorda, og han skal bringe fred.

GledeFil.4v4-7: Med tanke på omstendighetene dette brevet ble skrevet under, er det verken nærliggende eller overfladisk når det snakkes om glede. Det måtte være befriende for Paulus å registrere at han hadde praktisert det han preker i dette brevet. Sist da han besøkte dem, hadde han blitt pisket og fengslet. Men han og Silas klagde ikke over sin nød, tvert om følte de da også at Herren var nær. De var ikke bekymret og la det hadde på hjertet fram for Gud. De bad og påkalte ham med takk. Så fikk både de og fangevokteren der erfare at Guds fred bevarte deres følelser og tanker i Kristus Jesus. Kanskje fangevokteren var i menigheten der og leste brevet de fikk fra Paulus nå?

Prekentekst Luk.1v39-45: Om det tredje adventslyset var litt skarpt, så stråler det fjerde av glede. Det er koselig, og handler om glede ved en lenge etterlengtet barnefødsel. Maria, Jesu mor, er dratt opp i fjellene for å besøke sin slektning Elisabet. Elisabet hadde ønsket seg barn i mange år. Hun hadde ventet, håpet og bedt, men ingenting hadde skjedd.. Årene hadde gått og Elisabet hadde gitt opp håpet. Så en dag kom engelen Gabriel, til mannen hennes Sakarja som var prest i tempelet. Engelen sa at Elisabet skulle få en sønn. Og slik ble det, til tross for at Elisabet vanskelig kunne tro det. Hun holdt seg da også borte fra folk i fem måneder.

Maria hos ElisabetDen siste søndagen før jul, kan med god grunn kalles for gledens adventssøndag. Opptakten til dagens episteltekst oppfordrer nettopp til glede i Herren. Teksten skildrer et møte fylt av kommunikasjon, mellom de to kvinnene, men også mellom fostrene i deres morsliv. Johannes var fylt av Guds Ånd fra mors liv av, og ikke bare del av morens kropp. Ordet som benyttes da han hører Marias stemme, kan heller oversettes med hoppe/bykse, enn å sparke. Gud lar Elisabeth bli fylt av sin Ånd, så hun skjønner og tolker det som skjer, til glede for alle kommende slekter.

Den grundige og pålitelige Lukas vil her vise oss at Jesus helt fra først av var den han senere viste seg å være: Guds Messias og verdens frelser. Ved å se på teksten forut for søndagens prekentekst, blir man slått av flere likheter mellom forhistorien til døperen Johannes og Jesus. Men det påfallende er at Jesusfortellingen overbyr fortellingen om døperen på punkt etter punkt. Det var en utbredt oppfatning blant jødene at Johannes var Messias, og selv om han selv benektet det og pekte på Jesus som Guds lam, holdt flere av hans tilhengere fast på ham, selv etter hans død.

At Jesus overgår døperen ser vi av disse momentene: Døperens foreldre står under Moseloven. Om Maria står det at hun er "den som har fått nåde." Dermed er jødiske tankeskjemaer sprengt, Maria-besøker-Elisabethog det varsles en ny æra i Guds frelseshistorie. Videre er døperen den Høyestes profet, mens Jesus er den Høyestes sønn. Som profet er Johannes utrustet med Ånden fra mors liv, mens Jesus er unnfanget ved Ånden. Like fullt er barnet unnfanget, ikke bare implantert. Jesus er både sann Gud og sant menneske -her. For en Gud som har skapt hele universet og alt liv, er imidlertid denne skapelsen av den 2. Adam, for en liten ting å regne. Jesu fødsel kan med andre ord føres tilbake til Den Hellige Ånd. Slik som den første skapelse skjedde ved Ånden, slik skjer også den nye skapelse ved Ånden.

Da Elisabet møtte Maria ble hun fylt av Den hellige Ånd. Det kan tolkes som indikasjon på at Gud er i ferd med å skape en ny frelseshistorisk epoke. Tiden er nær da Ånden skal bli "utøst over alle mennesker." (Joel. 3v1..) I Ånden ser Elisabet profetisk hvem hun står overfor. Hun tiltaler Maria i høytidelige vendinger som har sin bakgrunn i GT-tekster. Elisabet vet i Ånden at hun står overfor den kvinnen som skal føde Messias inn i menneskeslekten. Elisabet kommer egentlig med profetier i møte med Maria, Jesu mor. Den første går på at Maria og frukten av morslivet hennes er velsignet. Elisabet proklamerer som et faktum at Gud velsigner Maria og hennes avkom, som for øvrig ikke bar på 'fedrenes synder' - siden barnet var avlet ved Guds Ånd. Hun later også til å ha visst at Maria trodde engelens ord, og at alt som ble sagt henne fra Herren skal oppfylles (v45). I Elisabets ydmyke hyllest ser vi hvordan den gamle pakt hilser den nye velkommen. Poenget med løftenes oppfyllelse uttrykkes direkte. Det kan være grunn til å advare mot romantisering og idyllisering i forbindelse med Jesu barndomshistorier. Det er verdt å merke at både Elisabet og Maria opptrer som biroller i disse beretningene. Alle pekere i teksten er rettet mot Jesus-Messias. Den kristne julen handler primært om at Jesus kom som menneske. Det gjelder å få tak i hovedpersonen blant alle fine kulisser og glitter i julen.

Elisabet viser storhet i at hun ikke stopper ved seg selv, i sin takknemlighet og glede, men kommer samtidig med et vitnesbyrd om Jesus. Ordet som benyttes for Herre (adonai; gresk: kyrios) er en muntlig hebraisk gjengivelse av Guds navn (JHVH). Elisabet sier altså at Jesus ikke bare er et vanlig guttebarn, men også sann Gud. pekere mot JesusElisabet priser Maria lykkelig ved å spille på utsagnet som viste at Maria trodde Herrens engel. Maria fattet tillit til at Gud kunne gjøre et nyskapende under innenfor rammen av høyst menneseklige vilkår. I møtet med tegnet Gud hadde gjort gjennom Elisabet, ble Marias tro stadfestet. Derfor bryter Maria ut i lovsang. Denne åndsfylte teksten vekker undringen i oss ved inngangen til julefeiringen. Det at Gud kunne bli et menneske av kjøtt og blod, er et under så stort som noe. Det som er jomfru-fødselsen teologiske poeng, formuleres som at Jesus har et høyere opphav. I Kristus bryter Gud inn i historien. Det nyskapende underet har sin motsvarighet i Guds første skaperhandling. Nyskapelsen begynner i det skjulte, i fattige kår. Den nye skapelsen som er i ferd med å gry strekker seg som en bue tilbake til den første morgen. Samtidig peker den framover, mot Ham Johannes kom for å vitne om.

Teksten er gjennomvevd av glede og undring over Guds nådefulle inngrep i historien. Tiltalen og oppfordringen i teksten kan uttrykkes et ord fra Salmene. Det er en gammel troserfaring at den vil aldri Maria og Elisabethglemme det gode som Herren gjør, den som lovpriser Ham. Teksten kaller oss til tro, ikke ved å forklare, men ved å forundre. Troen og teologien fastholder at i Kristus griper Gud inn i historien med et nyskapende under. Takken retter seg mot en forunderlig og trofast Gud som oppfyller sine løfter gjennom at Ordet ble menneske. Hva kan ødelegge for den sanne juleglede? Er det ikke dypest sett meg selv? Mine valg, mitt fokus, mitt blikkpunkt når jeg blir mer opptatt av kulisser og glitter enn av hovedpersonen. Måtte vi få eie den sanne julegleden: Gleden over at Jesus lot seg føde i våre kår, for å gå inn i vår rolle samt lide og dø for vår skyld. Ham vil vi møte, om ikke før så når Han kommer igjen. Måtte vi få møte Ham nå i denne jula og at Han måtte bli stor for oss alle.

Bønn: Takk for at all verdens Skaper og Herre kommet til oss som et lite barn, for å fødes i våre kår og oppfylle det vi skulle ha gjort. La oss se ved din Ånds hjelp se noe av hvor stort dette under er!

Sal. 103v1-2: Av David. Min sjel, lov Herren! Ja, alt som i meg er, skal love hans hellige navn. 2 Min sjel, lov Herren, glem ikke alle hans velgjerninger!

 

Aktuelle sanger: Gjør døren høy, Navnet over alle navn, Store Gud vi lover deg, Magnificat; ca.1/2 time. Barnesanger: Vet du hvorfor, Nå tenner vi det 1-4. lys.

 

Fritt etter: fra søndag til søndag, Ord til tro, Ordet gjennom året, samt Prekenhåndboka (Dagen 20.12.17).

Tekstutvalg og bilder ved Asbjørn E. Lund.